I naturlig klima anses solstråling som hovedårsaken til aldring av belegg, og prinsippet for eksponeringsstråling under vindusglass er det samme.Derfor er simulering av solstråling avgjørende for kunstig klimaaldring og kunstig eksponering for stråling.Xenonbuestrålingskilden gjennomgår ett av to forskjellige lysfiltreringssystemer for å endre spektralfordelingen til strålingen den produserer, simulere spektralfordelingen av ultrafiolett og synlig solstråling, og simulere spektralfordelingen av ultrafiolett og synlig solstråling filtrert med en 3 mm tykt vindusglass.

Energifordelingen til de to spektrene beskriver irradiansverdien og tillatt avvik for lysstrålingen filtrert av filteret i det ultrafiolette lysområdet under 400 mm bølgelengde.I tillegg har CIE No.85 en irradiansstandard med en bølgelengde opp til 800nm, da xenonbuestråling bedre kan simulere solstråling innenfor dette området.

Under testprosessen av eksponeringsutstyret kan irradiansen endres på grunn av aldring av xenonbuen og filtersystemet.Denne endringen skjer spesielt i det ultrafiolette området, som har størst fotokjemisk innvirkning på polymermaterialer.Derfor er det ikke bare nødvendig å måle eksponeringstiden, men også å måle bølgelengdeområdet under 400 nm eller eksponeringsstrålingsenergien ved en spesifisert bølgelengde som 340 nm, og bruke disse verdiene som referanseverdier for aldring av belegg.

Det er umulig å nøyaktig simulere effektene av ulike aspekter av klimaforhold på belegg.I testkammerstandarden for xenonlamper brukes derfor begrepet kunstig klimaaldring for å skille mellom naturlig klimaaldring.Den simulerte vindusglassfiltrerte solstrålingstesten nevnt i xenonlampetestkammerstandarden kalles kunstig strålingseksponering.